3t Design:
Products of Play

Webdesign:
Henning Skarbø GUI Design
Calling Paris

Et intervju med Jérôme Bel i etterkant av at Le dernier spectacleble vist i Brüssel


Torill Braaten



Forestillingen i Brüssel ble jo litt av en happening da publikum begynte å entre scenen for å presentere seg og jeg la merke til at dere reddet mikrofonstativet inn bak scenen til slutt. En sier at hver kveld er unik i teatret og at en aldri vet helt eksakt hvordan forestillingen vil bli, men denne kvelden i Brüssel ble kanskje litt "over the top"? Hvordan føltes det for dere på scenen?
Danserne følte seg ganske utsatt. Publikum grep sjansen i et skift, så vi var bak sceneteppet og hørte bare lydene fra tumultene og kunne ikke se hva som egentlig foregikk. Det var ikke noe morsomt for den som var nestemann ut, men vi måtte jo fortsette. Vi hadde ikke forventet så sterke reaksjoner. På Jérôme Belfikk vi en del reaksjoner, spesielt i enkelte land, fordi vi hadde bare nakne dansere. Men det var likevel ingen som entret forestillingen og prøvde å stoppe den, selv om noen blant publikum ble både ble sjokkerte og sinte.

Forestillingen Jérôme Bel opplevde jeg som svært poetisk, mens denne siste forestillingen til tider fikk meg til å tenke på skoleteater hvor alle bidrar med sitt i en påfølgende rekke med numre og med varierende grad av kontroll med situasjonen.
Jeg var veldig spent på din nye produksjon, fordi jeg var i tvil om du overhodet ville lage flere forestillinger etter å ha sett Shirtology hvor du ser ut til å totalt ha mistet troen på at det er mulig å uttrykke noe nytt. Men i Le dernier spectacle tøyer du faktisk denne leken med våre forventinger eller fordommer, enda lengre.

Det var også frustrasjonen over denne situasjonen at jeg kom opp med løsningen å spørre andre koreografer om å få bruke deler av deres koreografi - jeg kunne ikke forestille meg selv holde på med noe annet enn dans, samtidig denne umuligheten av å kunne uttrykke noe nytt. jeg sendte fax´er til flere koreografer. Noen fikk jeg ikke svar fra, noen var litt usikre. Bare fra Susanne Linke fikk jeg ja til å bruke dette spesielle fragmentet som jeg har brukt i forestillingen. Hun har andre som også er fine, men de ville bli for vanskelige å bruke. Jeg er glad for å kunne presentere arbeidet til en kvinnelig koreograf. De beste danserne er kvinner, jeg blir alltid mer beveget av kvinnelige dansere enn av mannlige. Kanskje det er begjæret som blandes inn. Men dansen er den eneste kunstarten hvor det finnes flere kvinner enn menn. Min generasjon forholder seg sterkt til kvinnelige koreografer - det er flere sterke navn blant de som har oppfostret oss.
På én måte består forestillingen av idealer i mitt liv. Den gir meg en anledning til å se nærmere på de ulike visjonsbildene som en forholder seg til. Helten er jo Hamlet og den sterke mannen er sportsmannen. Og så er det meg da, som bare ser på; jeg gjør jo heller ingenting, jeg bare kopierer. Men min figur speiler også danseforestillingen som sådan - den består av tid og rom. Jeg har på meg briller som både står for visjonene og rommet og jeg ser hele tiden på klokken, altså her har vi tiden.
Mindre synlig er hvordan jeg har jobbet med rommet i to dimensjoner - første scenerommet finnes foran ved mikrofonen, bakenfor finnes ett annet.
Hele forestillingen kan sees opp mot fotografier av mennesker som er berømte - deres identitet blir som en klisjé. Samtidig jobber jeg med de små bevegelsene hvor en ikke ser helt om det er bevegelse eller ikke. Også rommet som stadig går tilbake til det samme tomme rommet, men heller aldri helt er det samme.
For meg er det viktig at en tviler. Vi kan aldri vite, vi må tvile, vi behøver ikke samle oss om den samme ideen. Det er ikke mulig lengre å komme med ett samlet kunstnerisk utsagn, for meg bringer det bare inn det totalitære. Det verste i vårt århundre er kommunismen og fascismen. Jeg er veldig opptatt av subjektivitet og det at det finnes ulike fortolkninger.
Hva er det som er virkelighet for oss? Vi behøver ikke være sikre. I denne forstand tror jeg ikke på fred - vi sloss med hverandre; noen med , andre imot, slik er livet. Jeg sier det uten vemod. Vi behøver ikke være sikre lengre og det er ikke en dårlig ting. Da kan vi kanskje tenke og gruble mer.

Hva fikk deg til å bruke en tennis-spiller i denne leken med identiteter?
André Agassi, ja. Jeg fant det interessant spesielt på grunn av hans kropp, som er sterk. Jeg ønsket noe brutalt i rommet, dette ble enkelt representert ved tennis: mann mot mann. Styrke til forskjell fra Hamlets tragedie; en motsetning av kropper.
Dessuten er det mange som forteller meg at jeg ligner på ham. Han ser ut som meg, kanskje han også vil tenke som meg. Ved å jobbe med figuren kan jeg muligens få en redegjørelse av min egen person. Alt er simulert, det er gjennom løgnen, forestillelsen at en får sannheten. Frèdèric har vært min dobbeltgjenger i fire produksjoner nå.
Han gjør de tingene jeg skulle ha gjort. Selv om han er et speil for meg, er det ikke meg selv. Men det hjelper meg å bli bevisst på hva jeg foretar meg.
Jeg tror representasjonen i teatret er viktig for publikum. Identifisere seg med helten - alle har behov for å glemme seg selv gjennom representasjonen. Publikum behøver aktøren til å spille ut disse tingene for seg så de kan si jeg liker ham, jeg liker ham ikke. En kan gå tilbake til hva Aristoteles sa om mimesis - tillate tingene å skje på scenen, så du ikke behøver dem i ditt virkelige liv.
Hvorfor elsker folk å komme i teatret? De kan i skjul følge karakteren. Men de skulle spørre seg hvorfor er jeg beveget, hvorfor behøver jeg dette.
Jeg ønsker at publikum skal være klar over at de er er i et forhold til forestillingen, som publikum er de det. Jeg vil at de skal være seg bevisst ansvaret som ligger i tilstedeværelsen, som tilskuere til en handling.
Jeg elsker representasjonen, jeg er ikke imot den. Den kan være en hjelp til å forstå oss selv på, men vi må ikke glemme at den angir en spesifikk situasjon.
Jeg mener Calvin Kleins reklame er slående. Jeg kom over denne reklamen på en buss holdeplass - "eternity". Jeg sier ikke at det er dårlig, men jeg sier vær oppmerksom på hva den gjør med deg. Jeg peker bare på spesielle forhold vi har i vårt samfunn og i dette ligger også ventingen og forventningen jeg forsøker å påpeke i den timen forestillingen varer.
Calvin Klein er en slags post-Shakespeare. Men det er ikke litteratur, det er den virkelige verden. Shakespeare hadde "to be or not to be", nå får vi "obsession", "contradiction", "eternity". Det er innen reklamen og ikke innen kunsten vi får de metafysiske utsagnene. Kanskje er det forferdelig - ordene mister sin mening, for det er en parfyme de snakker om. Jeg vet ikke - "contradiction", når en tenker på det kollektive ubevisste, kanskje er det nyttig at det bringes opp på denne måten.

Hvordan velger du dine dansere? De var mine venner først. Frèdèric har vært min beste venn gjennom tolv år, jeg møtte ham da vi studerte koreografi sammen. Så ble hans kjæreste med, Claire. Jeg arbeider med mennesker jeg kan leve med. Og på ett vis er videokameraet blitt koreografen.
Jeg liker godt hva Roland Barthes skriver om forfatterens død og leserens fødsel. I dette perspektivet blir jeg ikke en koreograf, men et mellomledd mellom representasjonen og publikum.

Hva er dine planer fremover?
Jeg vil muligens forandre måten å jobbe på, men jeg kommer til å fortsette å lage forestillinger. Det interesserer meg å jobbe i spennet mellom teatret og dansen og også å se på hva slags innflytelse teater og dans kan ha på samfunnet. Sammenhengen mellom kropp og hjerne. Mange sier til meg - å Jérôme, du er så intellektuell. De har dette opphenget i at hjernen og kroppen fungerer separat. Men hvis det går til hjernen din, er det fordi det går gjennom en følelse først, du må være sensitiv for virkelig å kunne være en intellektuell.
Jeg ser også frem til å reise til Japan med Shirtology, hvor det kommer til å være japanske barn og den samme ideen med T-skjortene, men med japanske trykk. Det blir interessant å se hva de utsier om det japanske samfunnet og hvordan det å forholde seg til en annen kultur vil påvirke forestillingen.


Le dernier spectacle blir vist under Oktoberdans 99 som The last performance.